Boken min-kapittel 8

Da er tiden inne for min første utstilling!, og jeg er egentlig litt nervøs...Heldigvis er det en liten en, tenkte jeg, helt til de sa at på forrige messe hadde det vært innom 600 mennesker! Så dette kan jo bli interessant!....Jeg har printet ut sånn ca 50 bilder, hvor av 25 er i ramme..

Vi har fått en egen hytte til å ha utstillingen på, jeg og bildene mine, Kevin og smykkene, og så skal vi selge "hjemmelagde" tinnsoldater!

Blir ikke mye bloggeaction denne helgen, men fyldig referat kommer på mandag!, siden jeg ikke får muligheten til å legge ut noen nye kapittler i løpet av helga, så kommer det to nå!

Ha en fin fin helg alle sammen!!!

KAPITTEL 7

Leif hadde kjørt i 3 timer da solen endelig sto opp og la en ro over hele situasjonen..Han hadde hørt igjennom alle CD ene i bilen, og kunne ikke forstå hvordan han kunne like sånn bråkete musikk..Mellom CDene hadde han funnet en brent plate med skriften "Til Ole fra pappa" på..Han var litt lettet etterpå, for han hadde hele tiden skjønt at Ole var viktig for han..."Ole"..sønnen hans....Det var Thomastoget sangen han hadde spilt inn...han satt å plystret etter melodien mens han kjørte....

Det begynte å nærme seg nå, og Åsegård hadde stått på flere skilter allerede..Nå var det bare 8 kilometer igjen!.Han måtte parkere bilen i et lite skogholt..han måtte tenke nøye igjennom hvordan han skulle komme "hjem"!

Ikke visste han hvor han bodde, og hva skulle han si?..Skulle han kanskje ringe på?..Nei, det var for dumt..han bodde jo der!

Han bestemte seg for at han bare skulle gå rett inn, og så se hva som kom til å skje...Det var en god plan ja!

Han satte bilen i bevegelse igjen og kjørte de siste kilometerene i stor spenning...Det var en liten bygd, og husene var spredt ut over..Det var et nydeligt sted med høye fjell og et stort blått vann som lå midt i bygda...Han stoppet ved hver postkasse og leste navnet på den...Den ene etter den andre hadde Olsen, Holte, Pettersen og andre vanlige navn på..Men ingen Jensen...

Etter en time med leting var han nær ved å gi opp, det var begynt å dukke noen mennesker opp langs veien, som hastet av sted enten til buss eller butikk...Han parkerte bilen på en rasteplass med utsikt over vannet...Da fikk han plutselig øye på et lite rødt sjarmerende hus høyt oppe i fjellet..Der hadde han ikke vært enda!..han satte igang kjøringen og nådde etterhvert opp til postkassen der Leif, Eva og Oles navn sto påført...

Han lot bilen stå igjen nede i bakken og gikk de hundrede meterene som var opp til huset...Innganspartiet var fylt med små rare figurer, forvridde stubber og steiner i alle slags farger og fasonger..Igjen kom denne irritasjonen over han, han følte seg så ordentlig, men både bilen hans å gårdstunet minnet om noe helt annet..

Et spraglete liten kattunge kom spradende mot han med et lite mjau..den gned seg inntil foten hans og virket så glad over at han var kommet "hjem"!

Døren var ikke låst, og det var godt, for nøkkel knippet hang igjen i tenningen på bilen..Han trådde forsiktig inn i den lille gangen..Små sko, jakker og søte luer prydet en liten olebrum hylle som sto på veggen...Han tok stille av seg skoene mens han sto lyttet..Det var helt stille i huset..han kikket lett omkring seg, og så at den ene døren hadde noen store fargerike bokstaver klistret på seg..OLE!, neste dør var det sedvanlige WC,. Den tredje døren var godt lukket, og han åpnet den forsiktig, og stakk hode innenfor.........

KAPITTEL 8

Eva hadde våknet av noen lyder ute i gangen..Det var sjelden det kom folk oppover her sånn i helgene, og det kunne ikke være foreldrene heller, for hun hadde ikke hørt noen bil...Hun lå stiv i sengen sin og lyttet..jo da, det var ingen tvil!, det var folk her..Plutselig gikk klinken ned på døren hennes..hun stirret stivt på den..Hun var livredd og ville skrike, men det kom ikke ut en lyd....

Døren gled opp, og et velkjent hode dukket opp bak døren.

-LEIF!, hva er det du driver med!, du skremmer jo vette av meg!..Hun tok tak i puten hans og slang den rett i hode hans, mens hun lo...men lettelsen over at det var Leif som var i døren, ble plutselig erstattet med undring og redsel..Leif så helt forvirret ut, og det var noe ukjent ved øynene hans som gå henne en støkk..

- Leif?...Eva følte tårene presse på....Stakkars leif..han hadde ikke greid å kjøre forbi tjernet..

-kom å sett deg her med meg vennen...

Leif kom rolig mot henne, og satte seg ned...Han så på henne med såre øyner, og prøvde seg på et lite smil...Eva så på han med kjærlighet i blikket, og strøk han lett over kinnet.

- ble det for hardt for deg?

Leif stirret bare ut i luften..han vetet leppene og prøvde å si noe..men det ble bare noe mumling.....

-Sitter Ole i bilen enda?, ...Eva reiste seg,

-jeg skal hente han jeg...Ansiktet til Leif ble plutseligt helt hvitt,

- NEI, eller nei..Eva så spørrende på han.

-har du latt Ole bli igjen hos Bestemor?..Det knøt seg i magen på leif..Aldri hadde han tenkt tanken at han hadde hatt med seg sønnen i bilen.

Eva ble helt kald..hva var det med leif?..hun satte seg ned ved siden av han, og stirret han i øynene..

-Leif!, nå må du si noe da..hvor er Ole ?...Leif slo blikket ned og kremtet..-Jeg vet ikke..

-DU VET IKKE?, Eva reiste seg fort opp og løp ut i gangen..

-Hvor er bilen da Leif?...Leif rakk ikke å svare før han hørte ytterdøren smekke hardt igjen og Evas fottrinn trampet nedover innkjørselen.

Leif utstøtte en hulk før han reiste seg opp..det hadde plutselig gått opp for han at han var ansvarlig for sønnen...Han hadde hatt gutten med seg, og så hadde han mistet han?....Han hørte Eva skrike ute i tunet...-LEIF?!!

Han fikk fart på seg og kom seg ut..Eva gikk i sirkel mens hun pratet i telefonen

- Nei, martha det er sant, Han er kommet hjem uten ole..Og han har ikke vært hos deg heller?- Hva han sier?..han sier ingenting..han går bare rundt og ser helt forvirra ut..

- Ja Martha, jeg skal roe meg, og snakke med han,.men du må ringe politiet..NÅ!

Eva knuget telefonen i hånden mens hun så på Leif...

- Nå må du fortelle meg hva som er skjedd!

Leif tenkte så det knaket..han kunne ikke annet en å fortelle sannheten....

- Jeg husker ikke......

-Husker ikke!!, hva er det du ikke husker?!!, man glemmer da ikke sønnen sin langs veien!! Eva var helt rød i ansiktet og så på leif med harde øyner..

-Jeg husker ingenting....alt er borte, jeg kjenner ikke en gang meg selv!..Leif løftet blikket og møtte Evas harde sinte øyner..

_ Jeg forstår ikke!?, Eva stivnet til..det ukjente hun hadde sett i Leifs øyner, trådde nå enda tydeligere frem.

-Er det sant det du sier?..Eva sank sammen på bakken...Leif kom bort til henne..Han satte seg ned på den kalde grusen med henne..Han la armene rundt henne og trakk henne inntil seg..Eva kjente den gode varmen fra Leif, men hun kjente også en usikkerhet hos han..For han kjente henne ikke lengre....