Boken min-kapittel 14

Halvard måtte gå forsiktig nedover stien..Han visste ikke om faren til gutten kanskje var her enda...Da han skrånet den våte myra og kom opp mot veien, så kunne han se bilen..Den sto fremdeles parkert på samme stede, han kunne ikke se faren, men det var ingen politibiler eller noe i nærheten. Halvard var redd for at de ville bli funnet nokså raskt. Men han kunne ikke fortelle Inga at han hadde tatt ungen ut av en bil nærmere en 3 km fra hytten deres..Han måtte bare håpe på at de ikke ble funnet med det første..han hadde store planer om å ta med seg Inga og den lille gutten nordover til hjembygden sin..men de måtte vente et par uker til, for han måtte få forklart alt dette for sin bror. Han håpet at han ville forstå, men han var slettes ikke sikker..

Han tok en god omvei rundt tjernet for å komme til den gamle løa der bilen sto..Han håpet bensinen ville vare litt, så fikk han heller se om han fikk tak i noe..

Kvelden begynte å sige på da han kjørte nedover de bratte kleivene. Han tenkte på den lille gutten,. og håpet Inga kunne bli like glad i han som hun hadde vært i datteren sin..

Halvard satte på musikken i bilen og suste sånn halveis lykkelig avgårde i kveldsmørket!

Kapittel 15

Inga satt i stolen og vippet den lille gutten.Han ville ikke sove, ikke spise, og han så på henne med blåe forskremte øyner hele tiden. Hun begynte å bli rimelig lei allerede, og guttungen hadde bare vært der i tre timer!..Han stirret på henne med åpen munn, og siklet rant nedover haken ..Hun grep tak i kinnet hans og klemte til!, Hun så øynene ble store og blanke, så begynte leppen å krølle seg, før et skingrene skrik kom over leppene hans. Hun måtte smile..

-Var det vondt lille vennen,?, sa hun med myk og god stemme mens hun rugget ungen inntil seg....Vi skal nok få de fint sammen vi to..Bare Halvard holder seg til sitt, og ikke maser for mye, så skal dette gå bra!

Gutten roet seg etterhvert og sovnet på fanget hennes...Hun løftet han opp og la han i Halvards hjemmesnekrede barneseng..Men ikke før hun hadde trukket dynen over han, så startet han med å skrike. Inga løftet gutten opp, men han bare skrek og skrek. Hun løftet han opp foran seg og ristet han hardt, så de små gule lokkene hans danset rundt det runde ansiktet..

-Nå tier du stille, skreik hun...åhh, hun kjente etter langt der inne i kroppen..det kom en ro, og en nytelse!, å som hun hadde savnet dette!..Men den lille gutten var mye mer standhaftig en det hennes egen datter hadde vært. Og han bare fortsatte med å skrike, røsten var høy og skjærende, og hun kjente irritasjonen velte frem i henne..Hun tok godt tak rundt ungen, og ristet han så hardt at han til slutt tidde stille. Hun så på han med spente øyner, han var helt hvit i fjeset, og det rant en liten blod dråpe ut av nesen hans. Øynene lyste av skrekk, og endelig tidde ungen still.

Inga satte fra seg gutten på bordet, han stirret rett ned og tørte nesten ikke røre seg. Inga gikk bort og tok tak i armen hans å dro han opp. Kan du stå du eller ,kreket?, Den lille gutten satte føttene godt blantet på bordet. Tårene trillet fra øynene, men det kom ikke en lyd ut. Inga slapp gutten. Han sto helt stiv på bordplata, men så fikk han overbalanse og falt med hode først rett i tregulvet. Han skrek så fælt at Inga ble helt ør. Hun løftet han opp og stirret på han mens han skrek. Han var rød i hode, og han hikstet etter pust mellom gråten..Snørr og tårer rant nedover kinnene hans. Inga la han ned i sengen, og da han ikke ble stille, bestemte hun seg for å gå seg en tur til det var blitt stille..

Hun smalt igjen døren, og trakk inn den friske fjellluften. Hun elsket andre menneskers lidelser.

Kapittel 16

Halvard kjørte bilen inn i løa igjen, han hadde prøvd å være så rask han kunne. Ville jo så gjerne være der å bli kjent med gutten han og. Babymat, bleier og nye klær hadde han klart å skaffe, til og med en liten lekebil hadde han klart å få med seg. Den skulle lillegutten få.

Han hadde lest i avisen at letingen etter den lille gutten foreløpig forholdt seg i kommunen der han kom fra, og det var nesten 4 timers kjøring herfra. Faren til barnet hadde fått et sammebrudd, og kunne foreløpig ikke hjelpe til med letingen. Han hadde pustet lettet ut da han leste dette, og følte nå at han hadde litt bedre tid på seg.

Han småløp oppover stiene mot hytten og følte seg så utroligt lykkelig. I hånden holdt han en liten blå lekebil, han gledet seg til å se fjeste på den lille når han fant ut at bilen til og med kunne tute!

Halvard nærmet seg hytten, alt var stille og en smal stripe med røyk steg opp fra pipa. han var så stolt for det han hadde gitt Inga, og nå håpet han at hun ville være lykkelig resten av livet.

Halvard åpnet forsiktig døren og tittet inn..-!Hallo, ropte han med sin fineste stemme. Han trådde inn døren med sitt store smil.

- Hold kjeft!, hveste Inga..

- Ikke vekk den fordømte ungen!

Smilet til Halvard forsvant, og en ekkel følelse kom krypende. Han la fra seg alle tingene i en haug på bordet og tuslet forsiktig bort til barnesengen. Han stirret ned på gutten, og det gikk en frysning igjennom han..

-Herregud Inga, har du sett?, han blør jo fra øret sitt!!

-Gjør han?, Inga virket ikke særlig interessert, og fortsatte å bla i en bok hun hadde. Halvard bøyde seg ned å kikket nærmere på gutten. Det var tydelige spor etter blod i nesen hans også, og i pannen bulet det en stor blå kul. Snørr og tårer var størknet i fjest hans, og han kjente en ekkel lukt stige fra ungen.

- Hva har skjedd Inga?, han er jo skadet!!, Halvard løftet ungen opp av sengen og holdet han tett inntil seg.

-Han datt ut av den fordømte ubrukelige sengen du har laget!, skreik hun imot han.-Du har bare å se å komme deg avsted å få tak i flere planker så du kan få laget lokk på den sengen!

Halvard sto bare å måpet.

-Nei Inga, du kan ikke hive meg på dør igjen nå, jeg har sovet i bilen 7 dager på rad, jeg er utslitt!

- Utslitt!!!, skal vi snakke utslitt!?, Inga kastet boken i veggen og reiste seg opp med et rykk..-Hvordan tro du jeg har hatt det da?, den fordømte ungen du kom drassende med har gaulet både dag og natt siden han kom her.

Halvard sto lammslått å så på Inga, og han som hadde trodd hun ville bli glad for det offeret han hadde gjort.

-Jeg kan godt lever han tilbake visst du ikke er fornøyd , mumlet han....Men Inga var allerede ute av døren og for bortover i skogen mens hun skrek....Halvard kikket på den lille...- jeg tror vi skal kalle deg Gunnar, det hette pappaen min skjønner du. Halvard fant en liten klut, og tok til å tørke den lille i ansiktet, svette ,blod og tårer ble fjernet, og gutten så ny og ren ut. Halvard satte seg ned i sengen med gutten, så åpnet han den klamme store hånden sin, og viste gutten den nye flotte bilen. Han trykket på pansere, og det kom et høyt men kort "tuuut"..Gutten kikke fortyrret opp på Halvard, men så kom det vakreste smilet han noen gang hadde sett...prrrrr, sa gutten...- brum brum sa Halvard og fikk bilen til å tute igjen..Lille Gunnar lo så han hvinte, og Halvard trykket han inn til seg..- du er gutten min du!