Kapittel 28
Halvard kledde raskt på seg, han ville nødigt at Inga skulle ombestemme seg..Han var borte og rørte ved Gunnar..han sov så godt den lille, og han håpet gutten ville sove trygt den lille turen han var nede i bilen...
Det var kommet masse nysnø i løpet av natten, og det var tungt å base seg nedover. Han fulgte hele tiden med bak seg, livredd for at inga skulle oppdage han.
Vel nede ble han svært skuffet..Snøen lå glatt og blank utover veien..Det var ihvertfall sikkert at ingen hadde vært her på en stund..kanksje planen hans ikke kom til å virke!....?
Han vasset over veien og tok seg inn i løa..han tappet ut all den bensinen han kunne, og reiste seg...Han lurte på hvor han skulle henge lappen..Det var viktig at døren var låst, sånn at ingen skulle finne på å ta bilen, for den var det viktigste han eide..Så han fant ut at han ville stappe lappen inn i sprekken ved låsen, og håpe det beste.
Det begynte å lysne av dag, og en svak stripe med sol begynte å skinne innover i skogen!..Nå var første del av oppdraget hans klart!
Kapittel 29
Eva og Leif ble sittende å stirre ut av bilen..Solen sto nå høyt på himmelen, og det var utroligt vakkert på fjellet..Det lille tjernet hadde fått en tynn skorpe med is..Eva hadde aldri vært her opp før, og nå satt hun altså og stirret ned i vannet der Leif hadde mistet sine kjære en gang...Eva kikket på leif, men han hadde ansiktet dypt begravet i sine store hender..han gråt så han ristet, og Eva visste ikke hva hun skulle si eller gjøre..Hun tok bare hånden sin og strøk han over håret igjen og igjen.....
Etter at de hadde sitter der i stillheten en stund, så roet det seg, og de tok turen ut...Det var fin snø over alt, ingen fotspor, og ingen andre tegn til liv...Leif viste Eva hvor han hadde løpt etter mannen ut i skogen, og de kikket oppover fjellet..men alt var bare kaldt og stille.
-Dette er jo nyttesløst , sukket Eva..
-Han kan jo ikke være her noe sted! Leif snudde seg og kikket, men han måtte si seg enig med Eva, hvordan skulle han finne guttungen her?....
De bestemte seg for å ta turen hjem igjen. Skulle de lete her, så måtte de ha både klær, mat og skiutstyr med seg..Det ville ta flere dager å gjennomsøke fjellet...Da de nærmet seg løa, bestemt leif at han ville ta en titt inni den, for å se om de kunne overnatte der...
Han stoppet bilen, og da han kom ut kunne han tydelig se at det var fotspor i snøen...
-Eva, kom ut å se!, Leif ble helt opphisset....Det har vært noen i løa!...Begge to stimte mot døren, og tok et godt tak..men den var låst. Leif løftet på låsen for å se om han kanskje kunne klippet den også av med avbitertangen sin, men istede for å undersøke låsen, ble han stående å stirre på en liten våt sammenkrøllet lapp, som var presset inn mellom 2 plankebiter...
Han lirket lappen ut og brettet den opp...
" gutten din er trygg, tar han tilbake til deg snart. Vent i løa med veien, nøkkel under takbjelken, kommer så fort jeg får det til"
Leif ble bare stående å måpe......
-Hva er det leif?, Eva tok lappen ut av hånden hans å leste..
-Er det muligt!!!, Leif?`..hva er dette?..har han som har tatt Ole, skrevet dette?..er det noen som tuller med oss??
Alle salgs tanker for gjennom hodene deres..kunne dette virkelig stemme??..Eva snudde på lappen, på andre siden sto det med utydlige bokstaver..
"pass på!, dette er farligt! IKKE NOE POLITI!!"
Leif og Eva så på hverandre, de skjønte ingenting!, men en ting var sikkert..de skulle vente i løa!
KAPITTEL 30
Halvard var kommet halveis opp i skogen da han hørte motorduren, han snudde seg rundt og fikk se bilen som parkerte ved tjernet...Går det ann å ha sånn flaks tenkte han....Han la seg ned bak noen snøhauger og stirret på de. Det tok lang tid før de kom ut av bilen, og Halvard kjente igjen den høyreiste mannen med det samme!..Det var faren til ungen!
Han reiste seg opp og la ivei opp mot hytta..han måtte handle raskt! Han regnet med at politiet ville konme ganske snart. Men han var villig til å bli tatt for Gunnars skyld..Han orket ikke leve på denne måten!
Han ankom hytte svett og varm...Lille Gunnar sov fremdeles trygt i sengen sin..og Inga satt som hun pleide på sengen sin og smilte det lure smilet...Halvard følte det ukomfortabelt, akkurat som om hun hadde en ond plan...men han slo det raskt fra seg..Nå måtte han bare bevare roen noen timer, så ville snart politiet være her...
Han fikk bensinen med seg inn, og fikk tent opp i ovnen..Varmen seg snart rundt i rommet og lille Gunnar kunne våkne opp til en varm og god hytte.
Halvard gikk på tå resten av dagen..han kikket ofte ut av vinduet, og han kunne føle at Inga stirret mistenksomt på han..
-Hva er det du venter på?, hveste hun..
-Nei, ingenting...Halvard prøvde å gjøre seg så uskyldig han kunne..-Håper bare det ikke kommer mere snø, smilte han...Men inni han raste det en snøstorm av følelser..Hvorfor kom de ikke??
Om kvelden hadde Halvard nesten gitt opp..kanskje de ikke hadde funnet lappen? Han følte seg helt motløs da han la seg den kvelden...Men med lillegutt trygt på plass i armkroken, kunne han ihvertfall være trygg for at gutten hadde det godt...
Dagene gikk sin vante gang i skogen. Halvard var svært nervøs hele tiden...Han hadde ikke sette anrydning til mennesker her opp disse dagene..Og han visste at han måtte gjøre et nytt forsøk..Men inga ga han ingen mulighet...Han kunne se det på henne at hun skjønte noe var på gang!
Den fjerde kvelden bestemte han seg for å ta gutten å reise...De fikk gå som det gikk, han ville ihvertfall ha prøvd å redde ungen! Han hadde funnet frem et par av Gunnars strømpebukser, og lagt klar ved sengen sin. Sine egne klær lå også klare under dynen..og da Inga hadde sovnet den kvelden begynte han forsiktig å kle på seg under dynen...Det var da, mens han kledde seg det gikk en kaldt følelse gjennom han...Det var jo ikke mer bensin på bilen!!!
Kap 31
Eva og Leif så på hverandre...Leif fant fort nøkkelen under takbjelken, og de kom seg inn i den gamle løa..Det var mørkt der inne, og det virvlet rundt masse støv fra det gamle morkne høyet da de trampet inn på gulvet..En liten glugge høyt på veggen, slapp inn en støvete liten strimmel av lys..Det luktet rått, og var iskaldt.
Eva ville de skulle ringe politiet med det samme..selv om det sto en stor advarsel på lappen....Men leif fikk fort fortalt henne at det ikke var dekning i området..og at han nødigt ville forlate løa nå som han endelig var så nær ved å finne sønnen..
De fikk åpnet dørene ordentlig og kjørte bilen inn..De hadde hverken mat eller drikke med, så de regnet med det ville bli noen harde timer i bilen...
Timene snirklet seg av gårde, men løa lå like stille og mørk i terrenget..Det var ikke en lyd å høre...Da kvelden begynte å sige på var det fremdeles ikke kommet noen..Og Eva mistet både motet og håpet, og foreslo at hun kunne kjøre inn til byen å kjøpe proviant og noen tepper...Men natten kom og hun bestemte seg for å vente til dagen etter..det var ikke lett å få tak i noe så sent på kvelden, og det var heller ikke trygt å kjøre den lange veien ned fra fjellet alene....Timene i bilen var iskalde og preget av frykt og redsel..Leif bestemte seg for å starte bilen midt på natten.Eva satt å hakket tenner og gråt..Han visste det ikke var lurt, for det var ikke så mye bensin igjen på tanken..men litt kunne de fyre...
Han kikket bort på Eva
-Sånn vennen, nå skal vi få litt varme her..han trakk henne inntil seg, og kjente den varme gode følelsen han hadde hatt for henne en stund nå ile igjenom kroppen...Selv i denne tunge situasjonen kunne han ikke annet en å være glad, blodet bruste i han, og da han kikket ned på de myke hendene hennes og så ringen som skinte på fingeren, gikk det et rykk i han. Han lukket øynene og prøvde desperat og mane frem et bilde som nettopp hadde fykt forbi netthinnen hans....
-Eva?, Hun kikket opp med de blå øynene , og plutselig så hun noe der, et lite glimt av en svunnen tid..Hun reiste seg opp og tok ansiktet hans mellom hendene..
-Leif?...Han kikket henne dypt inn i øynene og smilte..
-Ja Eva..nå kommer det!
De ble sittende hele natten å prate, og det ene minnet etter det andre dukket opp i hukommelsen hans..De følte seg så lykkelige begge to, og det var som om han hadde kommet tilbake etter flere månders reise..Det var ikke før bilen sluknet tidlig på morgenkvisten, at den kalde harde realiteten slo ned i de igjen!..Leif prøvde febrilsket å starte bilen igjen..men etter at den hadde svivet hele natten, var all bensinen borte. De så oppgitte på hverandre.
Men de måtte bare holde ut. Leif laget bål der inne i løa og de byttet på å være våkne å passe å, og på å sove..Tiden gikk utroligt sent, og de var så forferdelig sultne..Leif hadde smeltet en del snø, så de fikk masse drikke..Men sulten grov i magene deres..Og nå begynte de å få panikk..Turen ned ville ta mange timer til fots, kanskje flere dager.Og uten mat i kroppen ville det nesten være umuligt..De måtte nesten sette sin lit til at politiet ville komme å lete etter de etterhvert. Martha var resit hjem, så hun ville nok ikke fatte mistanke med det første....
Midt på natten den fjerde dagen skjedde det noe...Leif passet bålet mens Eva sov tungt under alle klesplaggene de hadde hatt i bilen. Det var stjerne klart ute, og Leif kunne se månen gjenom den lille gluggen i veggen.. Det var da ha hørte det...Det knaket ute i snøen, som fotspor. Han trakk til seg eva og holdt henne for munnen..
-Hør!..Eva stirret med vidåpne øyner mot porten, hjerte hamret av spenning. De kunne høre fot trinnene nærme seg mens de hørte mumling der ute....Noen fiklet med låsen, og det kom et utbrudd da det ble opdaget at den var åpen...Døren skle opp, både leif og Eva var helt hvite av redsel..................
Kapittel 32
Halvard irriterte seg over at han hadde tappet all bensinen av bilen..men det fikk bare våge seg..han visste det sto en stor pulk der inne..Den skulle han vel klare å dra guttungen i på veien nedover...
Nå lå han med alle klærne på seg i sengen..Han kikket ut av vinduet. Månen hang stor og rund på himmelen..det ville ikke bli noe problem å finne veien i den månelyse natten..me han bekymret seg litt over de hvite iskrystallene som hadde dekket viduet denne natten..han forsto at det var svært kaldt ute..Men nå var det ingen vei tilbake...
Han lusket seg ut av sengen og gikk bort til Gunnars seng..Der fant han frem masse varme klær, og kledde godt på ungen..Lille Gunnar lå helt stille i sengen og stirret på Halvard mens han kledde han..
-Hysj, sa halvard og la fingeren over munnen..Og lille Gunnar hysjet...Halvard la fort noe mat ned i sekken, og gikk roligt bort til Inga..Han løftet opp strømpebuksene og krøp opp i senga...Han satte seg skrevs over Inga, som ble helt febrilsk da hun våknet....Halvard nærmest la seg over henne og fikk knyttet strømpebuksene godt fast rundt både armer og ben, mens han puttet den siste strømpebuksen godt inn i munnen hennes.
Han slapp taket og reiste seg opp, han ofret ikke et blikk på inga en gang, men tok raskt med seg gutten og forsvant ut i skogen. Han hadde med vilje bundet henne med tøyet for at hun etter en stund skulle komme seg løs..han kunne jo ikke la henne bli liggende igjen der alene i kulden uten mulighet til å komme seg vekk..
De to guttene tok fatt på den iskalde turen nedover heia, Halvard hadde regnet med at han nok måtte gå i 5-6 timer før han kom til folk..så det ville bli en hardt natt for han....Men han hadde godt mot. Det tok lang tid å komme ned til veien..Gunnar var en stor bylt å bære på i tilegg til mat og ekstra tepper.Det skulle bli godt å få lagt han ned i pulken...Snøen knaket under skoene hans da han nærmet seg løa. han følte seg frem til låsen, og måtte utslippe et gisp da han kjente at låsen var åpen!
Halvard åpnet forsiktig døren og stakk hode inn i løa..Han så til sin store forskrekkelse at det brant et lite bål midt i løa....
-Hallo?..Han prøvde seg forsiktig fram, men det var stille i løa....
-Jeg kommer med gutten deres!.......Halvard løftet Gunnar forsiktig opp og holdt han fremfor seg..Da hørte han noen som brast i gråt bak noen gamle høyballer, og to mennesker kom ut fra mørket..
-OLA!, kvinnen kom løpende mot han, og tok et godt tak i ungen..Hun knakk sammen på gulvet, og bare gråt og gråt...Halvard fikk vondt i hjerte sitt, og tenkte på hva han egentlig hadde gjort mot disse menneskene.....Han kjente fort igjen den høyreiste lyse mannen...han kom gående mot han med hånden frem...Halvard kikket mannen rett i øynene og tok hånden....
-Tusen takk!, for at du lot oss få ungen igjen....Tonen var mild og god i løa, og de ble sittende å prate sammen lenge rundt bålet..Halvard fortalte om Inga, og om hva hun hadde gjort mot gutten..Eva knakk sammen gang på gang, så Halvard bestemte seg for å ikke si de verste tingene til henne...
-Jeg hadde regnet med at dere ville hatt med politiet opp her, sa Halvard å kikket forundret på de...
-Politiet?, jammen du skrev jo på lappen at vi ikke måtte ta de med!, vi gjorde bare som du sa...
-Skrev hva da?, Halvard tenkte hardt..han hadde da ikke skrevet noe om politi...
-Kan jeg få se lappen?...Leif fant frem den krøllete lappen fra lommen og rakk den til halvard. Halvard frøs til igjen, den samme isende følelsen som han hadde hatt så mange andre ganger i det siste.....Bak på lappen sto det at de ikke måtte tilkalle politiet, og han kjente igjen skriften..."inga"!
Kapittel 33
Inga lå fastbundet i senga, men det Halvard hadde glemt, var at hun hadde et sånn sinne at hun kunne knuse stein visst hun ville..Og det var det som skjedde nå..Inga ble så sint, hun drog tak i strømebuksene og vred og vrengte, og innen det var godt en time, så sto hun ferdig kledt og klar foran døra..Hun hadde funnet frem hagla som lå på hemsen, og satte nå inn kuler med skjelvende fingre...Dette skulle han få angre på!..Han hadde ikke kommet langt i dennne snøen, og med en unge å drasse på, ville hun snart ha tatt han igjen!
Hun grep tak i døren og slang den opp..månen var i ferd med å krype bak en sky, og den kalde luften slo imot henne.....Det kokte i hjerte hennes, og hun måtte presse tennene sammen for å ikke skrike.....Hun trampet nedover i snøen mens hun prøvde å roe seg..Innerst inne visste hun hvor gal hun var, og det gode i henne kjempet for å komme frem..men sinnet var for stort, og den lille samvittigheten hun hadde, måtte vike for ondskap og hat!
Inga var lett på foten, og fulgte raskt sporene til halvard nedover heia..Hun skrånet over veien og kom frem til løa..Hun ble svært overrasket over at hun hørte flere stemmer der inne. Hun hadde ikke trodd at de ville holde ut her oppe så lenge, og det var tydelig at de hadde lest advarselen hennes om å holde politiet unna...Hun kikket inn gjennom porten og fikk se de tre som satt rundt et bål.
Gunnar, HENNES unge satt i armene på en fremmed dame..det knyttet seg i henne...hun skulle vel vise de!....Hun ålte seg inn porten helt lydløst og gikk i dekning bak bilene som sto der.....Hun kom nærmere og nærmere, og da alle tre la hodene i sammen for å lese "advarselen" hennes, var hun fort oppe å la hagle munningen inntil Halvards hode!
Halvard stivnet til da han kjente den kaldte følelsen i nakken..Eva og leif stirret opp med forskremte øyner og så rett inn i det ville blikket til Inga....
-Slipp unge, dundret hun....-Nei sa Eva!, Halvard kikket på skrå opp på Eva, hun var jamen med en tøff dame som turte å stå imot Inga......Og Inga reagerte med å smelle munningen til hagla hardt i hode på Halvard sa han falt over ende. Men nå var også Halvards sinne begynt å bruse i blodet hans..Han lå på magen på det skitne gulvet, og så Inga skreve over bålet for å dra til seg ungen..Halvard slang ut det ene beinet, så Inga snublet i det og falt med hele sin tyngde på bålet..Hun skrek til , men kom seg raskt på beina...Små branner føk oppover buksebeina, og mens hun prøvde så godt hun kunne å slukke de, tok Leif tak i henne og presset henne opp mot veggen.....Halvard fant frem tau, og bandt henne fast til stolpene, og drog hagla ut av hendene hennes....
-Jeg gir meg aldri, skrek hun....Halvard fant mere tau, han skulle forsikre seg om at hun ikke skulle greie å stikke av denne gangen!...
Eva var helt i sjokk, men fikk reist seg opp og rusket sammen sakene sine..Stakkars Ole hang i armene på moren mens de løp rundt i løa på jakt etter pulken som Halvard hadde snakket om. De fant den til slutt, helt full av høy og bøs. De drog frem pulken fra alt høyet og tok teppene til halvard og la ned i den. Leif presset Eva også nedi, selv om det var dårlig plass ,pakket inn tepper rundt henne og lille Ole. Leif og Halvard ble enige om at Inga bare kunne stå bundet til stolpen, så fikk poiliet ta seg av henne når de kom...så tok de to mannfolka fatt på å dra pulken av gårde..Eva gråt i pulken og takket gang på gang Halvard for det han hadde gjort. Sinnet mot han som hadde stjelt ungen deres var blitt byttet ut med kjærlighet og godhet. Pulken var tung å dra i den høye snøen, men det vile bli bedre når nedover bakkene kom. Himmelen var sort, og stjernene skinte som sølv, snøen knaket under skoene, og små røykskyer kom ut av munnen deres når de pustet...Det var stille, og Eva tok noen deilige magedrag ut i de kalde luften...et lettelsens sukk over at alt gikk bra til slutt.....Det var da de hørte det , et skingrende skrik..de snudde seg tilbake og så til sin forskrekkelse at løa sto i brann..det måtte blitt igjen noen glør fra bålet!..Begge mannfolka snudde og løp tilbake, Ingas hyl nådde langt inn i sjelen deres, og de fikk frysninger. Enda så ond hun var, så fortjente hun ikke en slik skjebne...De satte opp farten, men da de nærmest seg løa, så sa det bare poff, og alt gikk opp i en stor flamme..De brå stoppet og måtte hive seg ned i snøen for ikke å bli fortært av flammene. Halvard måtte holde seg for ørene da de siste skrikene til inga nådde ut til de, og så var det stille! De fikk reist seg opp, å ble stående å stirre fremfor seg. Det løsnet noe i Halvards hjerte. Alt det onde han hadde vært med på gikk i oppløsning foran han, og han følte en stor lettelse. Inga var død!, og hun vile aldri mer få muligheten til å gjøre noen noe vondt igjen
Halvard sto igjen med vidåpne øyner, han kikket på leif, men han var allerede på vei ned igjen til Eva og gutten....Halvard så en siste gang på løa, og så snudde han seg å gikk....
Turen ned gikk tungt, tankene kvernet i hode på de alle tre...Leifs følelse av å ha sviktet familien, Evas sjalusi for at Leif hadde husket janne og svein først, og Halvards samvittighet over at han hadde kidnappet ole, og satt han i fare!
- Kan du tilgi meg Eva?,sa Leif. Halvard og Eva snufset ut i luften og var på gråten....Leif stoppet opp og snudde seg.
-Kan du tilgi meg Eva?, tilgi meg for at jeg sviktet dere! Leifs øyner var blanke..
-Leif, det er meg som skal be om tilgivelse, det var meg som ikke trodde deg, meg som ble sint på deg, og min sjalusi som plaget oss da hukommelsen din endelig begynte å komme! Eva klarte ikke si mer, for gråten overtok stemmen...Leif gikk bort og tok henne i armene,.....
Halvard sto helt stille å så på, han kjente smertene komme tilbake for fullt. Aldri hadde han tenkt på disse menneskene som hadde mistet gutten sin. han hadde bare vært opptatt av sin egen og Ingas tilfreds stillelse! Han sèg sammen på snøen og hulket høyt...
-Å GUD, tilgi meg, for jeg visste ikke hva jeg gjorde! Eva og leif kikker opp, så går det opp for de at Halvards samvittighet gjør enda mer vondt en deres følelser. de har tross alt hverandre, og lettelse og lykke vil være det som skal prege deres hverdag fremover.. mens Halvard er alene, og må kjempe med skyldfølelse resten av livet..De ser på hverandre, så hjelper Leif Eva ut av pulken, og går med forsiktige skritt bort til Halvard..de faller sammen med han på snøen, og gråter med han...
-Du er tilgitt Halvard, du er virkelig tilgitt.. Det snufses å gråtes helt til de hører lille Ole fra pulken....
-prrrrrr, brom brom..Alle kikker opp og ser på den lille gutten som har våknet i pulken. Han sitter å hopper, mens han sier brom brom..,De ser på verandre å smiler alle sammen, så må de le, Lille Ole har gitt de alle en stor glede. De setter avgårde nedover veien med pulken med friskt mot. Og etter 5 timers slit, ser de endelig lys, og morningen kryper frem over fjellkanten...De er lykkelige alle sammen....
Eva sitter i pulken og tenker på peisen deres og varm kakao, i kveld er det endelig på tide at leif skal få vite om det nye lille livet som vokser i henne!
Pulken sklir inn på et koseligt lite gårdstun, Leif får lov å låne telefonen, og politiet lover å ordne alt på fjellet. Leif og Eva, vil aldri sette sine bein der mer...Politiet spør om alt som har skjedd, og Leif forteller om Inga, men han sier ingenting om Halvard....
Leif og Inga bestiler taxi, og starter turen hjem...Halvard blir stående på tunet å vinke,mens han knuger en varm og trygg lapp i hånden. På den lappen står Leif og Evas telefon nummer. Og det er det meste dyrebare han noen gang har eid...Han stirrer bortover veien, helt til han ikke ser lysene mer...De snille folkene på gården har tilbydd han å bo i et gammelt stabbur, mot at han hjelper til på gården..Så nå føler Halvard at han virkelig er på vei mot et nytt og bedre liv!
Etter mange timer, kunne vi fremdeles høre de såre mjauene. Så da bestemte Kevin seg for å lø ned veden.
Det tok sin tid, men til slutt kom et pjuskete og skremt fjes til syne. 
Da den oppdaget at den var løs, så skvatt den opp som et prosektil, nærmest fløy gjennom lufta og landet på vedstabelen på andre siden, mens den slang ut noen illsinte fres! Han føyk av gårde, rundtet dørstolpen med et hvin og forsvant over tunet og opp i heia!
Å dette kaller du for å gå TUR!!! 
